Ekte sommerlitteratur: “HAUK OG DUE” av Henrik H. Langeland

hauk og due

Da jeg var på biblioteket i helgen, fikk jeg plukket med meg «Hauk og due» av Henrik H. Langeland, som jeg lenge har villet lese. Da Langeland utga  boka “Verdensmestrene” i 2010,  sa han det var starten på en romansyklus som han anså som sitt livsverk. Jeg likte det jeg hadde lest av forfatteren tidligere godt, så jeg var svært raskt til å sikre meg og lese boken som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. “Hauk og due” er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen forstyrret meg litt, før jeg ble helt oppslukt av den nye handlingen.

Mens handlingen i “Verdensmestrene” foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i “Hauk og due” lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.

Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina, som i stor grad blir en biperson i bokens handling og i Lars sitt liv.  Lars elsker ikke Bettina, hun er et trofé,  men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes, advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter var og er viden kjent.  Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Dette forandrer seg når han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på, og som blir en person som skaper spenning i boka og i livet til Lars.

Hauk er fremdeles en rebell, og jeg føler hans underliggende sinne i alt han foretar seg. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og andre barndomsvenner bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.

Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Miljøbeskrivelsene fra Oslo i begynnelsen av 90-tallet, fenger meg veldig, sikkert fordi jeg bodde der selv da, som student, så både Oslobeskrivelsene og studentmiljøbeskrivelsene går rett hjem hos meg. Og at det “er noe” i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:

“Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. … Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden.”

Jeg leste boka først og fremst som morsom underholdning og beskrivelser, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i handlingen rundt dødsfallet til lillesøsteren og i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver:  ” … men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre.”

Jeg innser at jeg gjerne vil vite mer om Lars og Hauk, for den slutten, nei den slutten… er ikke sånn som jeg vil ha dem, men forfatteren gjør jo noe genialt. Han fikk iallefall meg til å nesten skrike i frustrasjon over at boka og fortellingen var slutt!

Utgitt: 2012

Forlag: Tiden Norsk Forlag

Antall sider: 300.

Ønsker alle en fin sommerdag! God Bok!

morgenbilde

Advertisements
Posted in Bøker jeg anbefaler | Tagged , , , , , , , | Leave a comment

En smakebit på en søndag: Boderline av Liza Marklund

Jeg var på biblioteket i går, og plukket med meg litt sommerlitteratur. Blant bøkene jeg kom hjem med, var Borderline, den niende boken om journalisten Annika Bengtzon. Jeg har ikke lest bøkene om Annika i rekkefølge, men Liza Marklund skriver så bra, at det går fint å hoppe litt frem og tilbake i fortellingen. Faktisk så har hun vel egentlig gjort det selv også, de første bøkene i serien er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge.

Jeg tenkte dette var en god bok å bidra med på «En smakebit på en søndag» hos Flukten fra virkeligheten.

smakebit-pc3a5-sc3b8ndag3

Borderline er fra 2011, og dessverre må jeg si, forferdelig aktuell i sin tematikk. Thomas, Annikas ektemann, som hun igjen er sammen med, er på konferanse i Nairobi, og han er med på en rekogniseringsreise nær grensen til Somalia, hvor blir kidnappet sammen med en del andre europeere. Annika blir dratt inn i et voldsomt kidnappingsdrama som ryster både Europa og Øst-Afrika.

Mine tanker går til vinterens store medieoppslag og den politiske drakampen vi har hatt her i landet i månedsvis angående båtflyktinger og hvor mange flyktninger vi skal ta imot. Liza Marklund er som alltid treffsikker i sin politiske holdning og kritiserer høylytt de nordiske landenes steile holdning, samt EU’s svik mot den 3.verden.

S.19:

Jeg synes det er forferdelig, sa Berit. –Hele Frontex er et utrolig kynisk eksperiment, et nytt jernteppe.

Annika logget seg inn på Facebook og bladde gjennom kollegenes statusoppdateringer.

-Hensikten, sa Berit, – er å stenge den fattige verden ute fra Europas overflod. Og med en sentral organisasjon slipper de lokale regjeringene massevis av kritikk. Når de kaster ut unge mennesker, kan de bare henvise til Frontex og toe sine hender, omtrent som Pontius Pilatus.

Boken er spennende. Handlingen drives frem av Annika selv, som midt i en presset situasjon holder seg selv gående. Dette er en roman om hvordan den gamle, frie verdenen bygger jerngitter mot den nye, ufrie. Boka handler vel så mye om hvordan relasjoner mellom mennesker revner og andre bygges opp. I tillegg er det også en parallell handling med unge kvinner, mødre, som blir knivstukket bakfra og drept rundt om i Stockholm. Med andre ord, dette er nok en handlingsspekket bok fra Liza Marklund.

s.175:

Utenfor holdt vaktenes bål på å slukne. Jeg hørte en av dem snorke. Det var veldig kaldt, jeg frøs så jeg ristet. Holdt jeg på å få feber? Hadde malariamyggen Anopheles gambiae plassert parasitten sin i leveren min? Var det symptomene som begynte?

Jeg begynte å gråte igjen.

Jeg var så sulten.

Om kvelden hadde de gitt meg ugali med et kjøttstykke til, en i kjøttet krøp det hvite mark, jeg klarte ikke spise det, og Den høye skrek til meg og tvang kjøttet inn i munnen min, men jeg bet tennene sammen; han holdt for nesen min til jeg besvimte, og da jeg kom til meg selv igjen, hadde han forsvunnet og tatt meg seg ugalien.

Sulten vred seg som en feit slange i mellomgulvet.

Jeg pustet inn i mørket og kjente smaken av brakkvann.

2015-07-04 19.21.48

Posted in Bøker jeg anbefaler | Tagged , , , , , , , , , | 11 Comments

Sønnen av Jo Nesbø

Boken Sønnen av Jo Nesbø har jeg hatt stående i bokhylla i lang, lang tid. Jeg hadde en Nesbø-periode for en stund siden, men den ble altfor kort til at jeg kom igjennom alle de bøkene jeg da planla å lese, og siden så har den bare blitt stående. Da jeg skulle til Frankrike i juni, som jeg tidligere har omtalt, så tok jeg med meg Sønnen i håndbaggasjen. Det ble ingen lesing på utfarten, men da jeg endelig hadde funnet lesegleden igjen i min søster hage, så ble det til at jeg begynte å lese litt i den her. Det var først på flyet hjem jeg ble skikkelig grepet av handlingen, og da jeg var tilbake på Kjevik, så hadde jeg ikke mange kapitlene igjen. Det var like før jeg måtte sette meg på flyplassen og lese den ut, det har jeg jo måttet gjøre før, men siden jeg ble hentet, så var vel det litt mye forlangt. Hjemme igjen, tok det et par dager før jeg fant leseroen igjen, men da fikk jeg lest den ut, og hvilken tvist på slutten! Jeg skal ikke røpe noe her, men denne boka anbefales varmt.

2015-07-04 19.56.46

Jeg har selv bodd oppe ved Akerselva i åtte år, og gikk forbi Tranen hver dag på vei til og fra jobb. Kanskje var dette med på å holde min interesse for handlingen, det at det meste skjedde i hva jeg lenge definerte som mitt nærområde.

Fra forlagets side (Aschehoug):

Korrupsjon og organisert kriminalitet er kreftene bak de store dramaene, enten de utspiller seg på Politihuset, i Rådhuset, på snuskete hotellrom i kvadraturen eller blant dopselgerne langs Akerselva. Dette er en skandinavisk “The Wire” i et forstørret hyperrealistisk Sin City-Oslo.

Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.

Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.

Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.

Men en dag endrer et skriftemål alt.

Da boka Sønnen kom, fikk den litt blandet mottakelse, og det skjønner jeg. Noen sa de savnet Harry Hole, og jeg er blant de som skjønner at forfatteren ønsker å komme med bøker uten sin legendariske politietterforsker, det er noe med å få lov til å frigjøre seg fra tidligere historier, og på mange måter å begynne fra start igjen. Og jeg likte godt Simon Kefas, som blir hovedetterforsker, og som kjente Sonnys far. Jeg blir også dratt inn av alle detaljene til Jo Nesbø, hans kjennskap og beskrivelser av Oslos underverden, og inngående personbeskrivelser. Han klarer å få meg til å like, samt mislike, en del av persongalleriet i boka, og ved å stadig bringe inn nye spor og retninger, er det ingenting som for meg er gitt i historien før siste side er lest.

Jo Nesbø skriver lett og leseverdig, og han har en actionfylt driv gjennom historien. Jeg likte spesielt kulissene for handlingen, mitt gamle nærmiljø, og jeg likte flere av hovedpersonene godt. Samtidig er jeg enig i at boka bærer litt preg av å være litt vel voldelig og fantasifull til tider, så det blir relativt virkelighetsfjernt og voldsomt. Det religiøse bakteppet i «Sønnen» er velbrukt, med soning, tilgivelse og frelse, og jeg får ikke helt tak på den delen av historien, det blir litt vel søkt, når det er snakk om hevn og botsgang. Handlingens korrupte sider, persongalleriet og omgivelsene er det som jeg liker best med boka, og jeg kan absolutt anbefale boka. Det er ikke for ingenting at dette ble den mest solgte boka i 2014. Den passer godt til late sommerdager og flyturer, så en god feriebok, etter min mening.

Posted in Bøker jeg anbefaler | Tagged , , , , , , , , , | 1 Comment

Endelig i lesemodus igjen

Etter et år som student, er det fantastisk deilig å endelig kjenne på lesegleden igjen. Det er med lesegleden, som alt mulig annet, hvis du mister den, så er det ikke vits i å presse den frem, det er bare å være tålmodig. Til slutt så kommer den tilbake til deg igjen. Jeg har aldri gått så lenge uten å kjenne gleden ved å lese bøker, og var virkelig bekymret her for noen måneder siden, forsøkte å tvinge meg til å lese krim i påska, for eksempel. Aldri noen god ide, å tvinge seg selv til noe en tidligere har elsket… Det er mye bedre å finne gleden igjen, sånn av seg selv. I mitt tilfelle fant boka meg, i skyggen av et deilig tre i syd-Frankrike.

2015-06-14 15.34.03

Jeg var i Frankrike i midten av juni, for å feire dåpen til mine to nydelige nieser, og i dagene før den store dagen, ble det flere anledninger til å slappe av i hagen. Det var høyst nødvendig, for det var litt av en overgang å komme fra åtte grader og regn, til 28 grader, meget høy luftfuktighet og sol.

Min søster har et deilig bokskap med bøker fra gulv til tak, og jeg tok meg en liten titt der en ettermiddag jeg var helt utslått av varmen, og der sto det jammen meg siste nyheter om Becky Brandon, nee Bloomwood. For de som ikke er så familiær med Sophie Kinsellas romanfigur, så er altså Becky hovedpersonen i hennes bøker i «Shopoholiker-serien». Jeg mener jeg har skrevet om serien på min engelske blogg, www.ellengry.com  for lenge siden.

shopoholikerhollywood

I denne siste, meget lettleste, boka om Becky, er hun tilbake i USA, nærmere bestemt Hollywood, sammen med mann og datter. Handlingsmessig ligger boka tett opp til den forrige, «Shopoholiker og mini» for datteren er fremdeles 2 år, noe jeg fant litt forstyrrende, for det hadde jo skjedd en hel del, og da burde datteren i alle fall blitt litt eldre enn hun var i forrige bok? Det er bare en detalj, men litt tullete av Kinsella, hvorfor skal barnet bare være to år. Det både omtales og snakker som om det var fem!

Ellers er Becky i kjent stil, opptatt av alt og alle, og raser rundt LA og Hollywood og lar seg rive med av joggebølger og utsalg. Dette er den 7. boka om Becky og jeg blir imponert over hvor mye forfatteren klarer å fornye sin elskelige hovedperson. Her er det en masse hysteriske scener hvor Becky desperat forsøker å komme i rampelyset på den røde løperen i LA, og når hun først kommer dit at hun får oppmerksomhet, er det for noe helt annet enn hun har planlagt. Selvfølgelig tar hun noen ekstreme avgjørelser, som å leie inn sikkerhetsvakter og shopper til stjerner hun ikke kjenner, og på veien så kommer hun i trøbbel både med sin mann og ikke minst sin beste venninne. Hun møter igjen sin nemesis, Alicia, som forsøkte å sabotere bryllupet hennes i bok tre, og det blir litt vel mye BFF- krangel og litt mange besøk på et livsendringssenter for min smak. Et hyggelig gjensyn med Becky allikevel, men litt lite handling og litt færre latterbrøl. Men det er klart, absolutt leseverdig, og gjort på et par timer. En feelgood-roman til å hygge seg med, og var helt rett lesing i en fransk hage, akkompagnert av en avkjølt rosévin, en varm ettermiddag i juni.

Shopoholikerhollywood2

Posted in Bøker jeg anbefaler | Tagged , , , , , , , , , , | 4 Comments

BLOMSTERKRANSEN

blomsterkransMin første blomsterkrans

bandt du sammen selv

På hyttas bryggedans

i barndommens sommerkveld

Hver sommer

gjentok vi den gode stunden

Minnene kommer

her jeg går gjennom lunden

Din siste blomsterkrans

ligger på din kiste

For i livets farveldans

måtte jeg deg miste

                                                                            Ellen Gill Johannessen,

                                                                             fra boka “To Stemmer”

                                        Publica forlag, 2013

tostemmer_omslag_presse

Ønsker du å kjøpe boka? Da kan du bestille den i de fleste nettbutikker, eller du kan kontakte meg via kommentarer her, og så kjøpe den direkte av meg. Boka koster kr. 198,-

To Stemmer blander to generasjoners synspunkter på mellommenneskelige relasjoner og menneskelige reaksjoner i egne versjoner av de hendelser de fleste av oss møter en eller flere ganger i livet.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Fra en fransk bakgård – til et smil hos meg. Og kanskje deg?

image

Posted in Oppdrag | Tagged , , , , | Leave a comment

Boken på vent : Høstlektyre 2014 med blogghopp

I tirsdagspalten Boken på vent setter Beathe med bloggen Beathes bokhylle  fokus på bøker hun skal lese, dette kan være bøker som har blitt stående i bokhyllen en god stund uten å ha blitt lest eller det kan være bøker hun nettopp har oppdaget.

NY BOKEN PÅ VENT logo med ram

 

Min egen leseglede og skriveglede for den saks skyld har vært mer eller mindre på vent siden i vår da et kjært familiemedlem brått ble revet fra oss. Men da jeg så Beates blogg i dag, kriblet det litt både i leselysten og i skrivefingrene, så nå har jeg funnet frem noen bøker jeg har lyst til å lese i høst. Jeg understreker at jeg har tenkt å lese dem, det er virkelig ikke sikkert jeg rekker alle, men kanskje noen?

Her er min vidunderlige stabel:

2014-09-09 17.24.52

 

 

Karin Fossum: Helvetesilden.

Fra forlagets side:

Handlingen i romanen følger to alenemødre, Mass og Bonnie, og sønnene deres fra desember til juli i 2005. Femtiårige Mass lever alene med sønnen Eddie som er i begynnelsen av tjueårene. Eddie er svært overvektig, og han er trygdet uten noen spesiell diagnose. Dagene går med til kryssord, kanelgifler og vafler og søking på nettet. «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet hans, og snart vokser ønsket om å finne ut hvor farens grav er; den faren han aldri kjente.

Bonnie arbeider som hjelpepleier hos hjemmeværende eldre. Hun er svært samvittighetsfull, og fordi hun også er spesielt eiegod, ender hun som regel opp med de vanskeligste beboerne. Hun er alenemor for lille Simon som går i barnehagen, og i hverdagene slites hun mellom omsorgen for lille, forsiktige Simon og jobben. Økonomien er anstrengt, men en dag kommer det et brev som kan synes som en løsning for Bonnie og Simon.

Konrad Sejer og hans kolleger har få spor å gå etter. Hvem kan hatt motiv til å drepe den unge moren og hennes lille sønn?

Tommy Sørbø: Norges Kunsthistorie – En kladd

Denne boka ble sendt til meg fra ei god venninne, og jeg vet jeg hadde den med på ferie i sommer. Nå er den fremme igjen, for den fortjener litt mer oppmerksomhet enn litt «blading» i sjøkanten.

Fra forlagets side: Dette er boken for de som fremdeles bare får streker ut av Jan Groths streker, men som er nysgjerrige på resten av kunsthistorien. Forfatteren avslører hvorfor Lars Hertevig bare tenkte på sex, hvordan Edvard Munch holdt på å bukke under for onani og hva som er sammenhengen mellom Jakob Weidemann og blinklyset på Folkevogna.

Katherine Webb: Det forbudte barnet. 

Alt jeg tidligere har lest av Kathrine Webb har jeg slukt, så jeg har stor tro på denne fine, gule boka.  Fra forlagets side:

Bestselgerforfatter Katherine Webbs nye roman er en dramatisk historie om to sterke kvinner som er villig til å risikere alt for å avsløre knusende og svikefulle løgner.

Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger.

Jeg vurderte å ta ut denne boka av stabelen min, og ta nytt bilde. Ved nærmere ettertanke er denne boka kanskje ikke noe for meg «på det nuværende tidspunkt» Samtidig så har jeg alltid likt bøkene til Anne B., så jeg lar den stå på listen, hvem vet, kanskje det er en slik historie jeg trenger?  Fra forlagets side:

Anne B. Ragde har skrevet frem et motsetningsfylt portrett av en sterk og kompromissløs alenemor med jobb som maskinkjører på en plastposefabrikk, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle frem overdådige måltider fra et tomt spiskammer. Denne kvinnen er Annes danske mor, Birte, som døde på senvinteren i 2012. Med humor og kjærlighet skildrer Ragde gode og onde dager fra oppveksten i Trondheim før og etter foreldrenes skilsmisse, og fra årene da Anne selv flyttet hjemmefra og stiftet familie. Den siste tiden Birte levde, var preget av unødige lidelser på et underbemannet sykehjem. Det var rystende å se sin egen mor dø som en fremmedgjort og uverdig pasient.

Jeg har et teppe i tusen farger er en gripende roman om livsmot og trass, om savnet av nærhet, om takknemlighet og ukjent lengsel – og om hvordan man unngår at kalkunen blir tørr.

Unni Lindell: Brudekisten.

Kjenner jeg meg selv rett, blir dette den første boken jeg leser i høst. Jeg er glad i Lindell, og gleder meg til den 10.boka om Cato Isaksen. Fra forlagets side:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem – noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut. “Brudekisten” er den tiende boken om politietterforskeren Cato Isaksen.

Den siste boken i stabelen min er  “Når Gjøken galer” av Robert Galbraith. Da britiske aviser avslørte forfatteren bak Harry Potter, J.K. Rowlings, som forfatteren bak pseudonymet Robert Galbraith var min første tanke at hun burde i det minste hatt et mer fantasifullt navn. Men med all respekt, det å gi ut bok i ny genre er ikke lett, i alle fall ikke etter et verk som til de grader er blitt et merkevareprodukt i ettertid. Så jeg gleder meg til boka jeg, jeg har alltid likt britisk krim, og jeg elsker Harry Potter. Ikke at jeg tror han dukker opp her, men, jeg har forventninger til boka. Fra forlagets side:

Universet som J.K. Rowling tar leserne med til i Når gjøken galer er langt unna Harry Potters magiske verden. Krigsveteran og tidligere politimann Cormoran Strike har startet for seg selv som privatetterforsker, basert i London. For sine ytterst magre inntekter leier han et bøttekott av et kontor, og i et anfall av overmot har han også leid inn en sekretær fra et byrå, for en uke i første omgang.

 God lesehøst! 

god bokhøst

Posted in Boken på vent 2014 | Tagged , , , , , , | 5 Comments