Nytt år – med ny leselyst! Første bok lest: To Søstre

Ti dager inn i det nye året og jeg har lest ut to av tre julegaver. For andre er to bøker på halvannen uke ikke mye, men sånn som min leselyst har vært de siste årene, er dette en veldig bra start for meg.

Jeg ble inspirert av andre bloggere som de siste dagene har skrevet om diverse “2017 Book Challenge” og lurte på om jeg skulle lage meg en egen liste eller om jeg skulle forsøke å følge en oppsatt liste. Andre setter opp lesemål for året, de skal lese en bok i uken, eller tre i måneden. Siden min leselyst nylig er våknet til liv, har jeg funnet ut at jeg heller leser det jeg har lyst til, uten krav og lister. Jeg har altså begynt med to bøker jeg fikk til jul, og mitt mål er nå å lese ut tre – fire påbegynte bøker som jeg har liggende. Så får jeg se hvordan det går, etter hvert.

stoltenberg-og-to-sostre

Tre bøker lå under juletreet, en god overraskelse!

 

Boken “To Søstre” av Åsne Seierstad har etterlatt meg full av inntrykk. Historien om de to norsksomaliske søstrene fra  fra Kolsås i Bærum som lurte alle og dro til Syria for å slutte seg til IS-styrkene, er godt kjent gjennom medias dekning av saken da dette skjedde for over tre år siden. Søstrene går i boken under psevdonymene Ayan og Leila, og deres historie gir et innblikk i en verden som jeg kjenner lite til, men som jeg skjønner eksisterer side om side med oss alle, i Norge, i dag. Boken starter som en fortelling om to søstre fra Bærum som slutter seg til IS i Syria. Men ganske snart utvikler «To søstre» seg til også å bli en historie om radikalisering av store grupper ungdommer, og ikke minst en lærerik fremstilling av hvordan krigen i Syria har artet seg de siste fem årene.

to-sostre

Hovedtrekkene i boken var som sagt kjent. også for meg, fra tidligere, men Åsne Seierstad tilføyer detaljer og utdypende informasjon, takket være et rikt kildemateriale. Både det som er stilt til disposisjon av søstrenes familie, og det hun har hentet fra egen research gjør at boken gir et helhetlig bilde av hva som er skjedd og langt på vei også hvordan dette kunne skje. Spesielt inntrykk gjør det å lese de mange meldingene på Facebook og andre sosiale medier som gikk frem og tilbake mellom søstrene og familien her hjemme.

to-sostre2

Som fremstilling av en radikaliseringsprosess er boken særlig verdifull, og det er liten tvil om at forfatteren tillegger organisasjonen Islam Net et tungt ansvar for å legge til rette for slik radikalisering blant unge nordmenn. Hun peker videre på ordningen med private koranlærere, det lukkede somaliske miljøet og andre sosiale strukturer blant innvandrerne  som må ta sin del av ansvaret for denne prosessen. Denne prosessen  forandret to normalt livsglade ungjenter fra Bærum til IS-bruder i Syria. I løpet av disse tre årene har de også begge blitt mødre. Når boken slutter, er det veldig klart at deres historie ikke er slutt, dette er ikke historien om hvordan de kom tilbake til Norge igjen. Det er tvert imot, fortellingen om to jenter som vokste opp i Norge, valgte å dra fra familien sin og dra til Syria. Og hvordan kontakten med familien kun ble opprettholdt en stund, for så nå å være omtrent ikke eksisterende.

Boken er også historien til resten av familien. Faren, som drar etter dem, og som forsøker å finne dem og få dem hjem igjen. Moren, som sender faren etter dem, og som etter hvert som ukene og månedene går, faller inn i en dyp depresjon og fortvilelse. Som må være mamma for de yngre barna, samtidig som hun er desperat for å få døtrene tilbake i trygghet. Og historien til broren, som var 18 år og i begynnelsen til voksenlivet, da hans søstre tok et så drastisk valg, og med det sørget for store omveltninger også i hans liv.

Åsne Seierstad skriver at det var faren, Sadiq Juma, som ønsket at hun skrev boken. “Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene” sa han. “Selv var vi blinde. Vi trodde det gikk over. Nå vet vi bedre.”

Ordene til faren kunne kommet fra enhver forelder, som har opplevd at tenåringsbarna deres har gjort noe de ikke burde. Men disse faresignalene Sadiq Juma snakker om, gjelder ikke bekymringer for festing, sosiale relasjoner eller ulovligheter, de gjelder radikalisering. Han etterlyser bedre samarbeid, mellom skole, hjem, moské og politi.

Jeg er glad for at Seierstad har skrevet boken, den er en viktig bok i vår tid. Samtidig så tviler jeg litt på at det er hennes lesere som er målgruppen for farens budskap. Boken gir meg et innblikk i en verden som er svært ukjent for meg personlig. Den lar meg kjenne på egne fordommer, og underviser meg og utfordrer mine oppfatninger. Jeg er absolutt av dem som først vil tenke kvinneundertrykkelse og press fra hjemmet, når jeg møter unge kvinner ikledd heldekkende niqab. I boken kommer det veldig klart frem at foreldrene ikke var pådrivere i forhold til klærne, det var jentene selv og miljøet som etter hvert krevde det. Skolen forsøkte absolutt å hindre dette, og samarbeidet mellom skole og hjem i denne saken var bra, men for lite og for sent.

Seierstads bok om de to søstrene er en historie som bør være en tankevekker for oss alle. Krigen i Syria har drevet mennesker på flukt og de bildene som formidles oss gjennom media er preget av brutalitet og grusomheter. På grunn av religiøs overbevisning drar mennesker til de samme områder. Det er å håpe at boken kan gi innsikt og kunnskap, så flere kan være med å se faresignalene Sadiq Juma mener han overså.

Boken anbefales på det sterkeste, dette er en bok som gir innsikt og kunnskap, samtidig som den problematiserer tema ingen av oss bør stille oss likegyldig til i dagens samfunn.

 

 

Posted in Bøker jeg anbefaler, Uncategorized | Tagged , , , , , , , , | Leave a comment

Harmoni

Harmoni bilde

Image | Posted on by | Tagged , , , , , , , | Leave a comment

Om å høre til….

I dag har jeg vært på Sørlandsutstillingen på Bomuldsfabriken Kunsthall. Årets utstilling tar utgangspunkt i det som Tarjei Vesaas kalte Heimsleg, – følelsen av å høre til.

Utstillingskoordinator Grethe Hald skriver i katalogens forord om det å komme fra et særskilt sted, et landskap som alltid vil ligge der inne i oss. Selv om vi i perioder i livet drar bort fra det, og til og med glemmer eller avviser det, så kommer vi alltid tilbake, fysisk eller psykisk, til det uendelige velkjente og vante.

Noen av oss, flytter tilbake til vår barndoms dal, andre besøker hjemstedet i ferier. Eller i minnene. Og akkurat det med minner, det slo meg veldig i dag, mens jeg gikk å så på de forskjellige kunstuttrykk som er representert ved årets Sørlandsutstilling.

Jeg er en person som responderer veldig på flotte farger, og flere av verkene snakket til min estetiske sans og spilte på livets lykkelige harmonier. Kanskje også som respons på det flotte høstværet vi har i Arendal i dag, så var min opplevelse av utstillingen fylt med sollys og glede. Det var mørkere verk representert, men de festet seg ikke like godt for meg personlig. Rosa og lyse pasteller, sol og varme, samt ro og trygghet, fikk jeg av mitt besøk.

sørlandsutstillingen

Bildene i collagen er utsnitt av flere verk, og jeg vil anbefale deg å ta turen og se utstillingen selv. Åpningstider og mer informasjon om selve utstillingen finner du her: http://bomuldsfabriken.no/

2015-09-20 13.51.35

Ett verk vil jeg fremheve, dog: Grete Swahn’s «Foreign Landscape».  Noe i bildet fikk meg til å tenke på vår hytte ved sjøen, hvor jeg tilbrakte min barndoms somre. Den gule rammen minnet meg om vår gule kano, som vi padlet rundt i, og som var følgebåt om vi svømte langt. Tryggheten i at de voksne passet på, de var aldri langt borte. Lukten av saltvann, kløen av myggstikk og smaken av bjørnebær.

Og samtidig, så gikk tankene mine til de land som i dag opplever krig og bombing, terror og trusler. Swahns bilde manet frem bilder av alle de som i dag er på flukt, bort fra deres velkjente steder, fordi det ikke lenger er trygt å oppholde seg der. Og etter at jeg hadde sett det i bildet hennes, fikk jeg ikke frem flere barnlige minner fra mine egne sommerferier i trygge omgivelser, det gikk ikke an å gå tilbake.

Akkurat nå, midt i krisen og reisen til de som flykter, er det ikke de gode barndomsminnene de tenker på, men krigens redsler og vold, samt frykten for det som ligger foran.  Jeg håper at de flyktningene som kommer til oss, kan få oppleve vårt samfunn som en trygg ramme i et nytt liv, slik at de på sikt kan få gå tilbake, iallefall i minner og tanker, til deres Heimslege steder.

Kunst skal berøre. Den skal engasjere, gjerne provosere. Kunsten trenger flere ulike arenaer og i denne utstillingen opplevde jeg å bli rusket litt i den lokale tilhørigheten vi alle har med oss på ferden gjennom livet.

Som Tarjei Vesaas skrev det:

Frå første stund er det vårt.

Før nokon har fortalt det,

at det er snø og granskog

har det plass i oss –

og sidan er det der

heile heile tida

Posted in Utstillinger og Gallerier | Tagged , , , , , , , , , , | Leave a comment

TORNEROSE – FØLELSEN

Da jeg våknet

fant jeg flere nyanser

jeg tidligere har savnet

Og et fargespill som tok

pusten fra meg

Så hadde jeg vært våken

i ett minutt

Og livets grå gremmelse

inntok sin seiersplass

Foran drømmer og nytelser

Jeg la meg til å sove igjen

Whatdoesntkillyou

Posted in Poesi | Tagged , , , , , , | Leave a comment

En Smakebit på En Søndag: «A Gift From Bob» av James Bowen

Dagens smakebit kommer fra fjorårets bok om det umake paret, James og Bob. Mange kjenner sikkert historien til James Bowen, tidligere narkoman og gatekatten Bob, som ble kjent for verden gjennom bestselgeren «A Street Cat Named Bob».

jamesandbob

Denne nye historien om Bob, har undertittel «How a street cat helped one man learn the meaning of Christmas» og det er en hjertevarm historie.

s.46

It had been Bob who had really begun to slowly change my attitude to Christmas. Our first Christmas together, in 2007, was the simplest of affaires. The two of us had eaten a meal and then sat on front of the television for the day, but it was without doubt the happiest holiday season I’d ever had. It was the first time I’d got that Christmas feeling.

Det å lese denne boka midt i juli og ikke til jul, er kanskje feil, men den er så godt skrevet og en sånn type bok jeg bare blir glad av, så denne boka er riktig til enhver tid, vil jeg påstå.

En annen beboer her i huset stiller seg mer skeptisk til bruken av tid og oppmerksomhet mot denne «BOB», men han kan se at en katt med en slik broket fortid kan være fascinerende. 2015-07-17 19.42.06

Jeg anbefaler boka, og jeg anbefaler alle normalt til å ta en titt på bloggen Flukten fra Virkeligheten, for der er det mange gode boktips. Nå viser det seg at boktipsene der har sommerferie frem til 9.august, men det er vel verdt å ta en titt der.

God bok og God Søndag

Posted in Bøker jeg anbefaler | Tagged , , , , , , | 2 Comments

En Smakebit på en Søndag: To Liv – En Skjebne av Harald Berntsen

Dagens smakebit kommer fra en bok jeg har hatt en stund, og som jeg nå endelig har fått børstet støv av. Fikk inspirasjon nå som jeg var innom andre «smakebiter» og tenkte at jeg ville skrive litt om denne og linke innlegget mitt opp til den flotte gjengen! Ønsker du flere smakebiter gjør du lurt i å ta turen innom bloggen Flukten fra virkeligheten.

smakebit-pc3a5-sc3b8ndag3

Hvis du er fast leser på denne bloggen, så vet du at jeg har lest mye krim de siste ukene. Dagens bok er absolutt kriminell, men denne er fra virkeligheten, og dessverre er det ingen Harry Hole eller Annika Bengtzon som kan redde dagen. Boken jeg tenker på er « To Liv – En skjebne» av Harald Berntsen.

2015-07-12 17.50.14

Første gang jeg hørte om Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm var da jeg sommeren 1996 var guide i Oslo rådhus. I Alf Rolfsens “Okkupasjonsfrise” i Rådhushallen er de begge malt inn, stående mot en vegg, og vi ser den gjenkjennelige Victoria Terrasse i bakgrunnen. Guidemanuskriptet mitt sa at “Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm var de to første sivile som ble henrettet under krigen” Jeg ble både skremt og fascinert av historien, den er så brutal og så virkelig, og jeg har ikke tall på alle de turistene jeg har fortalt om disse to til. Jeg kjøpte boken “To Liv – Én Skjebne” til jul til min far det samme året, og har nå fått den tilbake. På tross av at jeg har lest (og fortalt) mye om denne historien fra før, så var det å lese Harald Berntsens beretning om de to første og største martyrene i motstanden mot nazi – okkupanten, en sterk og overveldende opplevelse.

8. september 1941 uteblir den daglige melkerasjonen fra arbeidsplassene i Oslo, og 25 – 30000 Oslo-arbeidere deltar i streiken som følger. Om kvelden 9. september lykkes det lederne i fagorganisasjonen å stoppe aksjonen, men om morgenen 10. september proklamerer Reichkommissar Josef Terboven sivil unntakstilstand. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm møtes som fanger hos Gestapo på Victoria Terrasse, og blir henrettet ved skyting samme dag. Boka forteller om deres liv og skjebne, og er både en historisk biografi, og en thriller fra virkeligheten.

S.357:

I Kristinelundveien melder Oskar Hans seg mellom kl.16 og 17 i et siderom til standretten. Han får beskjed om at de to er dømt til døden, og at Terboven har avslått deres søknad om benådning. General Rediess har gitt ordre om henrettelse samme dag. Han ber om skriftlig ordre og får den straks av Fehlis, Knab og Schiedermair. Siden det er den første henrettelsen han skal gjennomføre, får han etter reglementet nærmere instruks av Fehlis. Henrettelsen skal skje ved geværsalve, der minst tre mann skal skyte samtidig på hver av de to dømte. Unntaksvis kan eksekveringen skje ved pistolskudd i bakhodet.

Geværskytingen skal foregå på en avstand av 5-8 meter. De dømte skal ha bind for øynene, men ikke være bundet på hender og føtter. Likene skal legges i felles graver for hver eksekvering og henrettelsen skal skje der Sonderkommando på forhånd har ordnet med nødvendig gravplass. Lik skal ikke utleveres til familie eller pårørende. Lege, prest og andre tilskuere er forbudt å være til stede. Alt skal holdes strengt hemmelig, og henrettelsene skal alltid leses av Oskar Hans personlig.

I Okkupasjonsfrisen på Oslo rådhus har kunstneren Alf Rolfsen malt Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm mot en grønn vegg. De har ikke bind for øynene, men står oppstilt for å bli henrettet. Ved siden av dem, ser vi et glimt av den staslige bygningen Victoria Terrasse, som var Gestapos hovedkvarter under okkupasjonstiden. Siden ingen de kjente fikk være til stede, har vi ingen beretning om hvordan de sto det siste minuttet. Gråt de? Skrek de? Sang de nasjonalsangen?  Etter å ha lest boken, kjenner jeg at det er lite sannsynlig at de gjorde noe av delene. Og jeg tenker at kunstneren Alf Rolfsen har klart å fange essensen av disse to, deres svært ulike liv, og deres felles skjebne, med malerkosten.

okkupasjonsfrisen 2

Er du i Oslo området, anbefaler jeg deg å ta deg en tur innom Rådhuset, og se på okkupasjonsfrisen og all den andre flotte kunsten som er i vår storstue.

Fortsatt God Sommer og God Bok!

Posted in Bøker jeg anbefaler | Tagged , , , , , , , , | 5 Comments

“Politi” av Jo Nesbø

2015-07-09 19.05.35

Jeg har hatt inntrykk av at jeg må være den siste personen i Norden som ikke har lest boka Politi av Jo Nesbø. Da den kom ut i 2013 ble den raskt utropt til å være Jo Nesbøs beste bok hittil og jeg har, etter å ha lest den, forståelse for det.

Politi er Jo Nesbøs tiende bok om Harry Hole. Boka starter der den forrige sluttet. En pasient ligger i koma under streng bevoktning på sykehuset. Situasjonen har lenge vært stabil uendret, men en dag synes det plutselig som om pasienten skal begynne å våkne. Samtidig blir en politimann brutalt myrdet på åstedet for et tidligere drap. Drapet er som en kopi av det forrige, som ennå er uoppklart. Den tidligere gruppa til Harry Hole settes på saken, men strever med å finne spor og motiv. En tid senere skjer nok et drap, også denne gangen på åstedet for et uoppklart. Offeret er nok en gang politimann, og etterforskningsgruppa skjønner at de står overfor en seriemorder som dreper polititjenestemenn. Hvem er det som vil de ansatte i politiet til livs, og hvorfor?

Det er ikke så lenge siden jeg leste min første bok av Jo Nesbø, og det var litt tilfeldig at jeg tok med meg Politi fra biblioteket forrige uke. Samtidig hadde jeg lyst til å vite fortsettelsen på historien, og ikke minst om Harry Hole overlevde. Et raskt søk på bloggen min viser at jeg ikke har skrevet noe om Harry Hole siden bok nr.2... har ikke vært helt i blogghumør,men som den siste uken har vist, så har den biten av tilværelsen bedret seg.

Jeg likte denne boka bedre enn de foregående. Det er noe både med kompleksiteten og med miljøbeskrivelsene til Nesbø som fenger meg, spesielt i denne boka. Siden jeg har hatt Oslo rådhus som arbeidsplass i ti år, så ser jeg så levende for meg de møtene som beskrives, og jeg liker Nesbøs forsiktige kritikk av sammenblandinger mellom byråkrater og politikere. Jeg kjenner jeg ikke kan skrive så mye om selve historien, uten å røpe for mye av handlingen. Beskrivelsene er i overkant voldelige etter min smak, men handlingen som drives fremover er preget av en realistisk fremstilling og godt språk. Som i de tidligere bøkene, blir jeg sittende og heie på Harry Hole og hans gjeng, og jeg ble oppriktig lei meg av flere hendelser.

Jeg kan absolutt anbefale denne boka, og har jeg rett, så har du alt lest den.

God Bok!

Posted in Bøker jeg anbefaler | Tagged , , , , , , | 1 Comment